Gatemusisering

Idag bestemte jeg meg for å utfordre komfortsonen min. Det er noe jeg prøver å gjøre fra tid til annen, fordi jeg tror det er sunt å dytte litt på grenser nå og da. Det behøver ikke være ekstreme greier, men det kan være å spille en rolle på en laiv som jeg ikke føler meg helt komfortabel med, men som jeg tror kan være en god utfordring, eller å dra på en fest der jeg ikke kjenner andre enn vedkommende som inviterte meg. Idag ble det "busking" på Nationalteateret. "Busking", for de som ikke er kjent med uttrykket, betyr rett og slett å opptre på gata og enkelte steder er det noe folk til en viss grad kan leve av. I Oslo er det nok ikke helt slik, ettersom det er fritt frem for alle å opptre og mange gjør det på tross av manglende talent. I England, for eksempel, er det å "buske" noe man må ha et "busking"-kort for å gjøre, og det gis kun til artister som faktisk har noe artistisk å fare med. Det har gjort at det står en viss respekt av å "buske", og det er for mange blitt en flott mulighet til å promotere seg selv og sine talenter, samt tjene noen slanter i samme slengen. Mange store artister, som for eksempel Eric Clapton, startet som gatemusikant, og det er et stort nettverk av folk som driver med dette verden over.

Så, idag bestemte jeg meg altså for å bli en av dem. En av disse gatemusikantene. Med min 3/4-gitar, en Cort Earth-Mini, med hjemmelaget lærstropp i en gig-bag, satte jeg ut for å spille noen låter for forbipasserende folk ved Nationalteateret t-banestasjon. Først stilte jeg meg innendørs, mest fordi det var veldig mange tiggere ute, pluss en kar som spilte saksofon, og jeg hadde ikke lyst til å ødelegge for ham. Akustikken der er jo helt utrolig, og passet veldig godt til de irske og engelske trad-låtene, såvel som mine egne. Etter ca en halv time, kom en kar i t-bane-vest bort og sa at han dessverre måtte be meg om å flytte meg utendørs, ettersom det ikke var lov å stå inne. Han var svært høflig og så ut som han i utgangspunktet ikke hadde lyst til å måtte si noe i det hele tatt. Jeg smilte bare, beklaget og sa at jeg selvfølgelig skulle flytte meg.

Jeg stilte meg utenfor, halveis opp fra inngangen, og fortsatte. Ikke fult så god akustikk, men det var lettere å få øyekontakt med folk, og jeg fikk i hovedsak positiv positive ansikt og smil vendt mot meg. Og selvfølgelig en del likegyldige. Etter ca ti minutter fikk jeg dagens eneste ubehagelige opplevelse. En godt voksen man, som så noe uflidd ut og hadde en eim av røyk og alkohol rundt seg gikk opp mot meg og fomlet med en Narvesen-pose. Da han kom nærmere, tok han noe ut og la det oppå gig-bagen min, der noen hadde vært så greie å slenge tjue kroner, litt tidligere. Jeg bare smilte og nikket høflig (jeg kunne ikke se hva det var, men tenkte det bare var ren folkeskikk å takke uansett) og spilte videre. Da kom han helt bort til meg og stilte seg ved siden av meg, og da snakker jeg "under en halvmeters avstand"-ved siden av meg. Jeg ble litt satt ut og han sa at han bare ville høre en sang til. Jeg tenkte at det kan jo sikkert ikke skade. Han har kanskje hatt en kjip dag? Så jeg spilte en låt til, men mot slutten begynte han å skulle synge med (og mannen kunne virkelig ikke synge!) og beveget seg stadig nærmere meg. Dette var svært distraherende og ubehagelig, og da jeg var ferdig med låta, så jeg at det han hadde lagt ned, var en kaffe-ampull (sånne til esspresso-maskiner) og en halvtom flaske med cola. Jeg sa til ham, så høflig som jeg kunne, at jeg trengte ikke cola'en og sa at det var veldig distraherende at han stod så nærme. Da ble han plutselig fornærmet og sa noe som var en smule ufint og preget av hersketeknikker, noe jeg responderte ganske kjapt og kontant til. Da endret han plutselig teknikk igjen, og sa at han kunne fikse en spillejobb for meg ikveld. Jeg bet i meg et svært skarpt og sarkastisk svar og sa simpelthen bare, "nei, takk, tror ikke det". Og så gikk han.

Jeg spilte noen låter til, og det gikk en hel del bedre uten røyk og alkoholstank fra sidelinjen! Så kom et par vektere tuslende ned mot meg. De smilte og så veldig vennlige ut, og ventet til og med til jeg var ferdig med låta, før de spurte, igjen, svært høflig, om jeg vennligst kunne flytte meg til opp på plassen, ettersom reglene måtte være like for alle. Jeg takket dem for vennligheten og flyttet meg selvsagt, igjen, med et smil. De smilte tilbake og ruslet videre.

Oppe ved fontenen stilte jeg meg opp på nytt, og fikk plutselig et lite publikum av asiatiske turister som stod og lyttet intenst gjennom to sanger, før de hastet av sted etter guiden sin. Derifra, var det igjen bare hyggelige opplevelser, og en dame kom smilende bort og slang noen grunker ned mens hun stille sa at jeg sang veldig pent. Jeg holdt det gående en liten stund til, før jeg innså at jeg hadde holdt på i litt over en time, og bestemte meg for å runde det av for dagen. Det ble ikke den helt store opptjeningen (midt i lunsjtid er ikke akkurat det mest taktiske tidspunktet å buske på), men å tjene penger var heller aldri det store målet. Det var en spennende opplevelse, og jeg tror faktisk jeg kunne tenkt meg å gjøre det igjen. Det er en utmerket måte å øve seg på publikumskontakt og "stage confidence", og en strålende anledning til å teste ut nytt materiale på. Hvem vet, kanskje jeg tar meg en tur ut etter jamminga på puben imorgen? ^_^

 

Noen få grunket opptjent og en hel haug med nye erfaringer! :)




 

Har du noen gang opptredd med noe på gata?

4 kommentarer

Heresetai

06.09.2013 kl.20:11

Å, så kult at gjorde en gateopptreden! Jeg skulle ønskemjeg fikk sett deg. Jeg har alltid hatt litt lyst til å prøve det selv, men har A) vært usikker på om de er noe reglement for de i Norge, og B) ikke helt turt.

River Witch

06.09.2013 kl.20:46

Heresetai: Hihi! Takk! ^_^
Ja, jeg har tenkt på det ganske lenge før jeg tok mot til meg idag! Det er ikke noe reglement som sier at du ikke kan gjøre det, så lenge du ikke bruker høytaler ol. og ikke gjør det på steder med spesifikt regelverk, slik som på t-banestasjoner (virker det som). Det greieste er jo bare å stille seg et sted man tror det går bra, og dersom man får beskjed om noe annet er det bare å være smørblid og beklage for uvitenheten, så tror jeg ikke det er noe problem. ;)

Branna Laurelin

07.09.2013 kl.00:23

Du er så tøff som turte det! Hadde nok aldri jeg klart :p Hadde vært redd for slike situasjoner som den du opplevde med den ubehagelige mannen, jeg er ikke så god på å takle sånne ting.

River Witch

08.09.2013 kl.14:13

Branna Laurelin: Ja, det er ikke en veldig enkel situasjon å være i, men det er noe man kan trene seg opp til, så jeg tor nok fint du kunne klart det en gang hvis du hadde ønsket det, men spørsmålet er jo om det er noe du ønsker. Og det er ingen skam i å ta "baby steps" og lære å gå før man begynner å løpe. ;)

Også hjelper det nok at jeg tilbragte tre år med å trene på å bli skuespiller og venne meg til å være utenfor komfortsonen min. ;)

Skriv en ny kommentar

hits